Anbefaling

Elin Evensen

Anbefales! Hadde besøk av Monica i dag for ekvipasjerådgivning med min 3 årige unge fjordhest, der vi ble møtt der vi var, på det nivået vi var og fikk mye som var nyttig for oss å øve på. Hun var flink til å sette spikeren på hodet der vi hadde problemer og forklarte på en god måte hvordan jeg skulle løse problemene. Maken til oppfinnsom hesteperson har jeg ikke vært borti, og unghesten som kjedet seg på boks i det siste har fått mye nytt i boksen sin å styre med. Min gamle hest satte også stor pris på massasjen, noe han viste tydelig under og etter :) Tusen takk! :)

 

Akademisk ridekunst, barokkridning og dressur.


Da jeg lærte å ri hadde jeg en streng, gammeldags lærinne som ikke la fingrene i mellom og lærte meg å ri etter klassiske prinsipper. Etter noen år skiftet jeg til ridelærere som var mye mildere men som også hadde et mer normalt syn på dressurridningen og dagens konkurransedressur. Jeg lærte mange måter å tvinge en hest inn i en unaturlig form på, og selv om jeg ikke likte å innrømme det, hadde egentlig den

gamle lærinnen min virkelig en positiv innvirkning på min sits og mine hjelpere.

Jeg fant meg aldri tilrette i den moderne konkurransedressuren, og da natural horsemanship og westernridning ble introdusert i Norge ble jeg lykkelig med på bølgen. Likevel følte jeg at noe manglet. Det var liksom for lite samling og alt for mye tyngde på fremparten noe jeg også kunne se av beinskadestatestikken. Jeg var hverken fornøyd med dressuren eller westernridningen så hva kunne jeg gjøre da?

Jeg holdt på natural horsemanship-prinsippene, men la til litt av den gammeldagse dressuren og etter en liten stund oppdaget jeg at det var folk i Norge som drev med barokkridning, eller akademisk ridekunst. Dette virket nesten for godt til å være sant og nå har jeg ledet meg selv inn i en ny (gammel) spennende verden.

De som driver med akademisk ridekunst rir slett ikke likt alle sammen. Det er som i alle "grener" av hestesport både delte meninger og forskjellige innfallsvinkler. Min måte å tilegne meg kunnskap på har bestandig vært å ta rosinene fra hver lærer jeg får instruksjon av og hver bok jeg leser og så lage min egen rosinbolle. Når det gjelder hestekunnskap får jeg kanskje aller mest lærdom fra mine egne hester.

En fin måte er å se på ridningens historie.

En svært kort oppsummering:

Renessanse:

Det viktigste var å krige i nørkamp til hest. Man satt med kraftig støtte i stigbøylene og svært rette ben. Lydighet og balanse var veldig viktig.

En viktig mester fra denne tiden var Antoine de Pluvinel. Pluvinel var en mann av ære som utførte horsemanship uten vold eller tvang for å demonstrere menneskets overlegenhet.

Barokk:

De rike fyrstene sloss ikke så mye lengre og man fikk mer ridning for ridningens skyld som en kunstform. Sitsen ble mer avslappet og naturlig.

Viktig mester fra barokktiden var Francois Robichon de la Guérinière. Han skrev boken "Ecole de Cavalerie" (skolen om horsemanship) og regnes som oppfinneren av versade, changement og kontragalopp, som alle tre er viktige øvelser. Hans mål var en lydig, smidig og rolig hest.

Boken hans danner blant annet grunnlaget for ridningen til Den Spanske Rideskolen i Wien.

Klasissime:

Under klassismen ble det mer vanlig med hester og ikke bare fyrstene fikk ri. De rikeste av borgerene kunne også glede seg over ridning. Sitsen fikk kortere stigbøyler og sjenklene tettere intill hestekroppen.

Gustav Steinbrecht var en viktig forkjemper for Guérinières lærdom. Han ønsket å få tilbake de gode rideskolene med klassiske prinsipper. Likevel sies han å være den moderne ridningens far. Han mente at man skulle ri sin hest rett frem med fremadrift.

 

Akademisk ridekunst i dag:

Mange som er innom akademisk ridekunst i dag rir hesten sin etter prinsipper der ettergift og bøyning er svært viktig. Man rider hesten for hestens skyld og ikke omvendt. Det er viktig å mykgjøre, løsgjøre og få en hest som er lettridd, smidig og ikke minst sunn. Hesten bør bli bedre i kroppen av ri - hvis ikke gjør vi noe feil (med mindre hesten har spesielle skader som gjør at den uansett ikke burde ris).

Noen har som mål å ri sin hest på blank kandar. Det vil si med kun kandar. I dagens konkurransedressur rir man alltid med trinsebitt i tillegg hvis man rir på kandar. I barokkridning rir man gjerne med ridekapsun og kandar. Dette gir også doble tøyler, men alstå et bittløst alternativ.

Kapsunen eller trinsen har en reisende effekt mens kandaren har en senkende effekt. Det er viktig å samle hesten bakfra uten å snurpe den sammen forfra. Man bruker ikke innspenning for å oppnå samling, men øvelser som f.eks versade og traver. Halsen krummes uten at den forkortes og det gis ettergift i det øyeblikket hesten lystrer. Dette gjør at en akademisk hest bærer seg bedre enn en moderne dressurhest (etter min mening i hvertfall).