Anbefaling

Elin Evensen

Anbefales! Hadde besøk av Monica i dag for ekvipasjerådgivning med min 3 årige unge fjordhest, der vi ble møtt der vi var, på det nivået vi var og fikk mye som var nyttig for oss å øve på. Hun var flink til å sette spikeren på hodet der vi hadde problemer og forklarte på en god måte hvordan jeg skulle løse problemene. Maken til oppfinnsom hesteperson har jeg ikke vært borti, og unghesten som kjedet seg på boks i det siste har fått mye nytt i boksen sin å styre med. Min gamle hest satte også stor pris på massasjen, noe han viste tydelig under og etter :) Tusen takk! :)

 

Her er en artikkel som er skrevet om meg i Pennyklubben. Artikkelen er skrevet av Mia Natalí Ravn (bloggen hennes:  nattes.blogg.no eller hjemmesiden hennes:ravenpath.com).

Artikkelen er skrevet fra et dyretolkkurs jeg holdt i 2009

 

Dyrekommunikasjon del 2

- da jeg dro på kurs for å lære

 

Hei medlemmer! I forrige nummer leste dere om dyrekommunikasjon. Jeg fortalte jeg hadde gått på kurs som en del av forberedelsene jeg gjorde til artikkelen, og sa dere skulle få høre mer om det. Her kommer det jeg lovet.

 

Jeg dro på kurs til Monica Iselin Evang og Elisabeth Mølbach. Kurset ble holdt i Minnesund, på gården til Monica. Der hadde hun hunder, katter og hester. Kurset varte i to dager, og på den tiden fikk vi gjennomgått mye teori og gjorde mange øvelser. Mye av det vi gjorde var helt likt det jeg hadde sett de andre dyretolkene gjøre da de pratet med hunden min, vi som dem satt stille med øynene lukket mens dyrene gikk rundt og gjorde det de ville. Innimellom åpnet vi øynene lenge nok til å skrive ned en følelse eller tanke, før vi lukket øynene igjen og fortsatte.

Mye av det vi brukte tiden på, var meditering. Meditering kan egentlig best forklares som en form for dagdrømming, der du på en måte styrer dagdrømmen og lukker ute andre tanker. Det kan ta en del tid før man klarer det ordentlig, men når man får det til, er det veldig behagelig. Vi startet lett med å se for oss et dyr i meditasjonen vår. Vi lukket øynene, og så først for oss hvordan dyret så ut – pelsen, potene, måten det beveget seg på. Så skulle vi prøve å se for oss at det var vi som var dyret – kjenne hvordan det trådde, hvordan ting luktet, hvordan det beveget seg. Det var faktisk enklere enn forventet. Jeg så for meg en hest, dagdrømte om hvordan jeg galopperte over en eng, hvordan hovene mine gravde seg ned i sanden før jeg sparket fra og fløt videre uanstrengt over bakken, hvordan ørene mine spisset seg og manen blafret i vinden. Det var egentlig veldig gøy, og ikke helt ulikt det vi gjorde i skolegården som barn da vi lekte hest.

Neste meditasjon var ganske spennende, for den kan brukes når man skal snakke med dyr. Vi fokuserte på det som kalles chakraer, som er energisentre i kroppen – alt levende har det. Det er nesten litt sånn som batterier, som påvirker hvordan vi føler oss. Mennesker har 7 hovedchakraer, et på toppen av hodet, et mellom øyenbrynene, et i halsen, et i brystet, ett rett over navelen, et lenger nede ved magen, og et der kroppen slutter og bena begynner. Vi så for oss hvordan de lyste opp og ble aktivert, og Monica ba oss se for oss hvitt lys som rant inn og fylte oss fra topp til tå og beskrev hvordan det føltes – trygt, varmt og godt. Etter hvert som jeg fikk dreisen på å se for meg det hun sa vi skulle se for oss, og jeg ikke følte meg så dum der jeg satt med lukkede øyne og prøvde å innbille meg jeg hadde hvitt lys rennende over og inn i meg, merket jeg at det hadde sin effekt. Jeg ble rolig, og ble klar for det neste steget – å skape et hellig rom vi senere kunne invitere dyret inn i for å prate med det, som Monica og Elisabeth fortalte. Men først måtte vi sørge for å få kontakt med jorden, og det jorde vi ved å se for oss at beina våre ble til røtter som stod godt og solid i bakken, og som strakk seg langt inn til jordens indre. Jeg følte at jeg satt bom fast, men på en god måte. Jeg følte liksom at jeg hadde fått et anker, ikke ulikt en båt. Og det var visst hele poenget med den øvelsen også.

Så var tiden inne for å skape det hellige rommet. Det kunne se ut akkurat som vi ville, fikk vi vite. Det vi skulle se for oss var at det liksom åpnet seg en boble rundt oss, at vi satt inne i boblen og følte oss trygge og varme og fornøyde i den. Når vi følte vi var rolige nok og vi ikke hadde andre tanker i hodet, bare satt godt og trygt i boblen, kunne vi invitere dyret inn. Vi kunne be en bønn, vi kunne hilse pent og sende dyret kjærlighet, vi kunne velge litt selv, så lenge vi viste omsorg og respekt ovenfor dyret og oss selv. Jeg var veldig spent på hva som så ville skje.

Elisabeth og Monica sa:

- Dere vet dere mottar telepati om tankene deres går fortere enn dere tenker dem. Skriv gjerne ned det dere føler, tenker, opplever, lukter, hører. Dere kan spørre dyret om ting på samme måte dere ville spurt et menneske, bare at dere gjør det i tankene. Dere kan også leve dere inn i dyrets situasjon ved å se for dere at dere for eksempel er ved matskålen og spiser det beste dere vet, og sender en følelse av undring på hva det er dere spiser, om dere skal spørre hva dyret liker å spise, for eksempel.

Så jeg prøvde, jeg. Vi skulle snakke med en hund som var Monicas venninne sin, en stor Golden Retriever. Jeg skapte det hellige rommet, og roste hunden for hans vakre utseende. Jeg regnet med jeg skulle prate med meg selv en stund, men plutselig fikk jeg inn tanker og følelser og fikk vondt i tannen min. Jeg noterte på harde livet det jeg følte. Jeg spurte hunden hva han ville ha å spise, og ble raskt overbevist om at jeg var helt på jordet og absolutt ikke snakket med andre enn meg selv. Jeg fikk nemlig høre at han ville ha sjøgress, han. Og jeg hadde fortsatt vondt i tannen. Og så så jeg for meg en kanin som hoppet av sted, men jeg følte jeg var likegyldig til den. Og så fikk jeg vondt i hofta. På gjennomgangen etterpå fortalte jeg alt jeg hadde følt og tenkt, og la lattermildt til det med sjøgresset og så egentlig litt frem til å kunne si at ingenting hadde fungert og at man ikke kunne prate med dyr. Istedenfor ble jeg litt sjokkert. De hadde startet med å gi hunden sjøgress, for det inneholdt mineraler han trengte. Og han elsket det. Han hadde vært hos dyrelegen, og der hadde de funnet ut han hadde fått en skade på hofta og i jekselen, på samme side jeg hadde hatt vondt. Og de hadde en kanin hjemme som hunden egentlig ikke brydde seg noe om. Jeg ble sittende der ganske paff og visste ikke helt hva jeg skulle tro, men jeg hadde hvertfall aldri gjettet dette om hunden! Mange av de andre på kurset nevnte også det med beinet, andre sa noe om tannen. Alle sa noe som stemte helt.

Jeg tenkte tilbake på da jeg hadde hatt med hunden min til dyretolker, og fått vite alt fra hva slags type bil jeg kjørte, hvor han satt i den, og hva han synes om lydighetstrening. Det meste av det de sa stemte veldig godt. Ingenting av det de fortalte var sånt de bare kunne ha gjettet seg til.

Mens jeg satt og tenkte på dette, hørte jeg en lydløs liten stemme som sa:

- Men du, husk å puste da. Og spre ordet, vi synes det er best når menneskene forstår hva vi sier til dem.

 

Så, kjære medlemmer, ordet er spredt! Jeg ønsker dere lykke til om dere vil prøve – og husk, med tålmodighet og trening er ingenting umulig!

 

Mia Natalí Ravn

 

Bildetekst: Monica Iselin Evang og hennes firbente familie